Reinkarnasjon

Bhagavad Gita (2.13): Liksom den for kroppsligede sjel bestandig vandrer i denne kropp, fra barndom til ungdom til alderdom, vandrer sjelen inn i en ny kropp etter døden. Den selvrealiserte sjel forvirres ikke av en slik forandring

Reinkarnasjon er et grunnleggende prinsipp i vår filosofi. Uten reinkarnasjonstanken skulle mye være ulogisk og umulig. I følge den vediske filosofien vandrer man mellom ulike kropper i denne materielle verden, til man når selvrealisasjon, og kan ta seg ut av dette kretsløpet. Vi har allerede levd uendelig mange liv, og kun gjennom å bli Gudsbevisste kan man forlate denne materielle verden ved å bytte kropp i kretsløpet av fødsel, sykdom, alderdom og død.

Det levende vesen er ikke kroppen, men en evig åndelig sjel. Den materielle kroppen er begrenset og temporær, når den er utslitt må man forlate den, og tre inn i en ny kropp. Dette kretsløpet kalles samsara. Avhengig av ens karma mottar man nye kropper. Men når man istedet renser sin bevissthet og slutter å skape ny karma, får man tilbake sin opprinnelig åndelig kropp i den åndelige verden. Vi, de levende vesener, er ikke kroppen. Vi er åndesjeler, som akkurat nå, i denne materielle verden, befinner oss i ulike kropper. Når kroppen er utmattet, forlater vi kroppen (døden) og vandrer inn i en ny kropp (fødsel). Dette kalles reinkarnasjon. Kroppen er som en maskin, som en bil som sjelen befinner seg i og manøvrerer. På grunn av den materielle illusjonens (maya) innflytelse, identifiserer vi oss med kroppen og tror at vi er mann, kvinne, ung, gammel osv. I virkeligheten er vi ingenting av dette. Døden er bare en overgangsfase, fra den ene kroppen til den andre. Målet med åndelig liv er å frigjøre seg fra dette byttet av materielle kropper, og finne tilbake til sin åndelige kropp i den åndelige verden.

Tilværelsen i denne materielle verden er ikke begrenset til ett liv, men strekker seg over mange, mange liv i et kretsløp av fødsel, sykdom, alderdom og død, gjennom bytte av materielle kropper. Ettersom vi ikke er våre kropper, men evige åndesjeler (i kroppen), kan vi ikke dø. Men kroppen må dø, fordi den er materiell, og ved døden vandrer vi helt enkelt inn i en ny materiell kropp. Formålet med åndelig liv, er å få slutt på gjenfødelsens kretsløp, og istedet få vår opprinnelige åndelige identitet i den åndelige verden sammen med Gud.

I de fleste av Østens religioner er reinkarnasjon en viktig del av læren og at alle levende vesener har sjel. Denne tar da bolig i en ny kropp. Før sjelen får en menneskekropp her på jorda, må den gå igjennom forskjellige andre livsformer med forskjellige former for bevissthet. Prinsippet er at sjelen må gjøre fremskritt i de forskjellige kroppene den tar bolig i. Og gradvis jobbe seg opp til menneskekropp. Det levende vesen vil fortsette klatringen oppover i sirkelen av reinkarnasjon, til den har opplevd alle variasjonene den materielle natur kan gi den betingede sjel. På denne måten har det levende vesen opplevd alle variasjonene av det samme tema, nemlig spise, sove, parre seg og forsvare seg i millioner av forskjellige livsformer.

Bhagavad Gita (8.6) sier: Den tilstand man husker, når man forlater sin kropp, vil man med absolutt sikkerhet oppnå i sitt neste liv. Alle våre tanker og handlinger i livet vil kollektivt influere på hvordan bevissthet vi har i dødsøyeblikket, denne bevisstheten er grunnlaget for vår neste kropp. Etter millioner av fødsler og død i forskjellige former for eksistens, hvor sjelen prøver å tilfredsstille sine midlertidige materielle begjær, våkner sjelen fra dvalen og vender seg mot åndelig realisasjon.

Bevisstheten til det levende vesenet er avgjørende i hvor langt det når på denne veien. Men hvis personen oppdager at han eller henne ikke er denne kroppen, men den åndelige sjelen inni kroppen er veien til virkelig selvrealisasjon åpen, og man er på vei bort fra og ta fødsel i den materielle verden igjen. Befrielse oppnås gjennom selvrealisasjon og utvikling av hengiven tjeneste til Gud, som er det høyeste åndelige nivå. Krishna sier i Bhagavad Gita (18.66): Oppgi alle former for religion og overgi deg bare til Meg. Jeg skal befri deg fra alle syndfulle reaksjoner. Frykt ikke.

Ideen om at det levende vesen bare har ett liv som enten kvalifiserer til himmelen eller evig fortapelse gir ikke sjelen noen rehabilitering i det hele tatt, bare evig lidelse. Dette er ikke fornuftig tankegang . En slik tankegang kommer ikke fra en alltid kjærlig Gud, men fra menneskenes uperfekte spekulasjon om det absoluttes natur. Reinkarnasjon gir alle muligheter til å forbedre seg i fremtidige fødsler. Men overgir man seg til Krishna slipper man ut av reinkarnasjonens klør og kan vende hjem til den åndelige verden. Krishna sier i Bhagavad gita (6.47): Og av alle yogi`s er den som alltid overgir seg til Meg med stor tro og tilber Meg gjennom transcendental, kjærlighetsfull tjeneste, mest intimt forenet med Meg i yoga og den høyeste av alle. Krishna gir også ett løfte i Bhagavad Gita (8.5): Den, som utelukkende tenker på Meg på dødstidspunktet, hvor han forlater sin kropp, oppnår øyeblikkelig Min natur. Om det hersker det ingen tvil.

Karma

Sanskrit ordet karma betyr handling, mer korrekt er at hver handling medfører en reaksjon, som dermed binder oss til den materielle verden. Selv om karma ideen stort sett forbindes med filosofi fra østen, er det mange mennesker i den vestlige verden som også har kommet til konklusjonen at karma er en naturlov, på linje med tyngdekraftloven. Ingen kan slippe unna den.

Alt ettersom du handler og opptrer, på samme måte blir du født.

Den som handler godt fødes god, den som handler ondt fødes ond.

God blir du ved en god gjerning, ond ved en ond gjerning.

Fra «Brihandaranyaka-upanishaden»

For alle aksjoner er det en reaksjon. All smerte og lidelse vi påfører andre, vil vi selv erfare på ett senere stadie, både individuelt og kollektivt. Vi høster det vi sår, både i dette liv og neste, naturen har sin egen rettferdighet. Ingen unngår karmaloven bortsett fra de som vet hvordan den virker. At karma kan forårsake krig, kan forklares ved å gå til Vedaene: Noen ganger starter brann i en bambusskog, når trærne gnis inntil hverandre. Den virkelige årsak til ilden er ikke trærne, men vinden, som beveger dem. Trærne er bare instrumenter. På samme måte kan man forstå at USA og Russland ikke var den virkelige årsak til de gnisninger mellom dem, gnisninger som kunne utløst atomkrig. Den virkelige årsak er den umerkelige karmavind, som skapes av verdens kanskje uskyldige innbyggere.

Ifølge karmaloven har pølsevognen og supermarkedet i nabolaget (og abortklinikken, men det emnet krever en hel bok for seg selv) mer med atomkrig å gjøre, enn Det Hvite Hus og Kreml tilsammen. Vi er redd for tanken om en atomkrig, men tillater uten å blunke tilsvarende massakrer på automatiserte slakterier. Mange mennesker som spiser kjøtt, sier de ikke kan drømme om å drepe, men kjøper man kjøtt i det lokale supermarked, betaler man egentlig andre for å gjøre denne skitne jobben, og begge parter får unngjelde karmalovens reaksjoner. Dette er dobbeltmoral, når man på den ene siden marsjerer for fred, og etterpå på hjemveien stikker innom gatekjøkkenet for en hamburger.

Srila Prabhupada skriver i innledningen til Bhagavad-Gita: De som dreper dyr og påfører dem unødvendig smerte, som skjer på slakteriene, vil bli drept på tilsvarende måte i det neste liv og mange liv fremover. I de Jødiske og Kristne skrifter står det klart at man ikke skal drepe, det betyr selvsagt også dyrene. De kommer med alle slags dårlige unnskyldninger på hvorfor de spiser kjøtt, og samtidig prøver å stå frem som fromme personer. Dette er bare ett spill for galleriet, og er årsaken til store ulykker, kriger, naturkatastrofer og lignende. Dette er effekten av karma. De som forstår karmaloven vet at det ikke blir fred ved å marsjere i gatene eller fremføre bønner, men heller utdanne folk i å forstå konsekvensene av og drepe uskyldige dyr og barn i mors liv. Dette vil være ett stort skritt i forebyggelsen av ytterlige karmareaksjoner, som plager denne verden i stort omfang. For å løse verdenes problemer, kreves det mennesker med ren bevissthet, til å innse at det virkelige problem er av åndelig art. Syndfulle mennesker vil alltid eksistere, men de bør ikke sitte i ledende posisjoner i samfunnet.

En av de mest vanlige innvendinger mot vegetarisme er at man er nødt til å drepe planter og dette er også vold. Som svar på dette kan man si at vegetarisk kost som foreksempel frukt, nøtter, korn og mange typer grønnsaker, ikke kan sammenlignes med de lidelsene man påfører dyr i slakteriene, fordi det er langt mindre smerte involvert. Fordi planter har lavere bevissthet enn dyr. Så ja i noen tilfeller må man drepe planter for å ha noe å spise. Vedaene sier: jivo jivasaya jivanam, Den ene art er føde for den andre i kampen for livet.

Det er ikke problemet hvordan man fullstendig unngår drap, men hvordan man forårsaker minst mulig lidelse mot andre levende vesener, samtidig som man imøtekommer sine egne kroppslige behov. Å ta ett liv er selvfølgelig syndig. Men Krishna befrier oss fra karma, reaksjonene av våre syndfulle handlinger, ved å akseptere maten vi legger fram for han som en ofring. Dette bekreftes i Bhagavad Gita (3.13): Herrens hengivne er befridd fra alle slags synder, fordi de bare spiser mat som er tilbudt Krishna som ofring. Andre som tilbereder mat bare for sin egen sansenytelses skyld spiser i sannhet kun synd. Dette fører til det sentrale: vegetarisme er ikke det essensielle, selv om det viktig, ikke ett mål i seg selv. Utfører man sine handlinger i harmoni med helheten, Gud, Krishna, er man ikke lengre underkastet karma, hverken god eller dårlig. Da kan man oppnå frihet fra gjenfødelse og vende tilbake til den evige åndelige eksistens.

Yoga

I Bhagavad-gìtàs sjette og åttende kapittel forklarer Herren Sri Krishna, Guddommens Høyeste Personlighet, at det åttefoldige yogasystemet er et middel til å beherske sinnet og sansene. Denne metoden er imidlertid meget vanskelig for folk å praktisere, spesielt i denne Kalis tidsalder, en tid som kjennetegnes av uvitenhet og kaos. Skjønt dette åttefoldige yogasystem spesielt anbefales i Bhagavad-gìtàs sjette kapittel, understreker Herren, at karma-yoga, handling i Krsna-bevissthet, er bedre. I denne verden handler alle for å forsørge familien sin, og alle arbeider for en eller annen egeninteresse eller personlig sansetilfredsstillelse, enten det er i begrenset eller bred forstand. Men å handle fullkomment, er å handle i Krishna-bevissthet, og dette vil si å handle samtidig med at man ikke er knyttet til arbeidets frukter.

Det er vår plikt å handle i Krishna-bevissthet, for av natur er vi uadskillelige deler av den Høyeste. Kroppens deler handler for hele kroppens selvtilfredsstillelse, ikke for de individuelle delene. Målet er å tilfredsstille den fullstendige helheten. På samme måte bør det levende vesen handle for å tilfredsstille den Høyeste helhet, Guddommens Høyeste Personlighet, og ikke for sin egen tilfredsstillelsens skyld. En, som kan gjøre dette er en fullkommen sannyàsi og en fullkommen yogi. I det første verset i Bhagavad-gìtàs sjette kapitel sier Srì Krishna: En som ikke er knyttet til fruktene av sitt arbeid, og som arbeider som han er forpliktet til, befinner seg i den forsakende livsorden, og han er den sanne mystiker, ikke han som unnlater å tenne ild og ikke utfører noe arbeid. Noen ganger tror sannyàsier (forsakere) ukorrekt, at de er blitt fri for alle materielle beskjeftigelser og derfor ikke lenger behøver å utføre agni-hotra-yajnàer, eller ildofringer. Dette er en misforståelse. Visse yajnàer (ofringer) skal utføres av alle med henblikk på renselse. Ettersom det tradisjonelt ikke kreves av sannyàsier, at de utfører yajnàer, tror de somme tider, at de kan nå befrielse ved å unnlate de ritualistiske yajnàer, men i virkeligheten kan det overhode ikke være tale om befrielse, med mindre man kommer til den Krishnabevisste plattform. De sannyàsier som stopper med å utføre ofringer, handler i virkeligheten på grunnlag av egoisme, for deres mål er å bli ett med den upersonlige Brahman. Det endelige målet hos upersonalistene (màyàvàdierne), som har et overordnet mål eller krav: å bli ett med det høyeste upersonlige Vesen. De hengivne stiller ingen sånne krav. De er ganske enkelt tilfredse med å tjene Krishna for å tilfredsstille Krishna. De ønsker ikke noe til gjengjeld. Dette er kjennetegnet på ren hengivenhet.

Det var Herren Caitanya Mahàprabhu, som uttrykte denne hengivne mentalitet:

Å allmektige Herre, jeg ønsker hverken å samle rikdommer eller nyte vakre kvinner. Ikke ønsker jeg noen tilhengere. Det, jeg ønsker, er kun få Din hengivne tjenestes årsaksløse nåde i mitt liv, fødsel etter fødsel. Dette er bhakti-yoga systemets innerste vesen. Det finnes mange eksempler på denne rene hengivne mentalitet. En gang sa Herren Nrsimhadeva til Prahlàda Mahàràja: Min kjære gutt, du har lidd mye for Min skyld. Jeg vil gi deg, hva du enn ønsker. Fordi Prahlàda Mahàràja var en ren hengiven, avslo han å be om noe som helst. Han sa: Min kjære Herre, jeg driver ikke handel med Deg. Jeg vil ikke ikke ta imot noen gjengjeldelse for min tjeneste. Det er den rene hengivenes mentalitet.

Yogier og jnànier krever å bli ett med den Høyeste, fordi de har bittert erfart de materielle kvalers elendigheter. Det ønsker å bli ett med Herren, fordi de lider i adskillelse. En ren hengiven opplever imidlertid ikke dette. Skjønt han ikke er hos Herren, nyter han til fulle Herrens tjeneste i adskillelse. Ønsket om å bli ett med den upersonlige Brahman, eller om å smelte sammen med Gud er så avgjort bedre enn noe materielt ønske, men det er ikke fritt for egoisme. På samme måte ønsker den mystiske yogi, som innstiller alle materielle aktiviteter og praktiserer yoga-systemet med halvåpne øyne, en viss tilfredsstillelse for sitt personlige selv. Sånne yogier ønsker makt, og det er deres oppfattelse av fullkommenhet i yoga. I virkeligheten er dette ikke fullkommen yoga, men en materialistisk prosess.

Hvis man praktiserer yogaens regulerende prinsipper, kan man oppnå åtte former for fullkommenhet. Man kan bli lettere enn en bomullsdott, og man kan bli tyngre enn en stor stein. Man kan øyeblikkelig skaffe seg hva man enn ønsker. Noen ganger kan man skape en planet. Skjønt de er sjeldne, eksisterer så kraftfulle yogier faktisk. Visvàmitra Yogì ønsket å skape et menneske fra en palme. Han tenkte: Hvorfor skal et menneske ligge i mange måneder i sin mors mage? Hvorfor kan han ikke bli skapt akkurat som en frukt? I det han tenkte slik, frembrakte Visvàmitra Yogì mennesker som kokosnøtter. Somme tider er yoger så kraftfulle, at de kan handle således, men dette er alt sammen materielle krefter.Til slutt går slike yogier til grunne, fordi de ikke kan beholde disse materielle kreftene for alltid. Bhakti-yogier er ikke interessert i sånne krefter.

Bhakti-yogien, som handler i Krishnabevissthet, arbeider for helhetens tilfredsstillelse uten egoistiske interesser. En Kirshnabevisst person ønsker ikke selvtilfredsstillelse. Tvert i mot er hans kriterier for fullkommenhet Krishnas tilfredsstillelse, derfor anses han for å være en fullkommen sannyàsi og en fullkommen yogì. En ren hengiven ønsker ikke engang frelse. De som søker frelse ønsker å bli reddet fra gjenfødsel, og tomhetsfilosofene ønsker også å bringe alt materielt liv til opphør. Caitanya Mahàprabhu ba imidlertid kun om å måtte tjene Herren Krishna i hengiven fødsel etter fødsel, med andre ord så var Caitanya Mahàprabhu rede til å utholde de materielle lidelser i den ene kroppen etter den andre. Hva var Caitanya Mahàprabhus ønske da? Han ønsket å tjene Gud og ikke noe annet, for det er yogaens virkelige fullkommenhet. Uansett om den individuelle åndelige sjel er i den åndelige himmel eller i den materielle himmel, er hans natur den samme. Det sies, at han er på størrelse med en titusendel av en hårspiss. Dette vil si, at vår posisjon er som en liten partikkel. Men ånd kan vokse, akkurat som vi utvikler en materiell kropp i den materielle verden, utvikler vi en åndelig kropp i den åndelige verden. I den materielle verden finner vekst sted i kontakt med materie. I den åndelige verden er denne vekst åndelig.

I virkeligheten er det første Bhagavad-gìtà lærer oss, at: Jeg er en åndelig sjel. Jeg er forskjellig fra denne kropp. Jeg er en levende kraft, men denne materielle kropp er ikke en levende kraft. Den er død materie, og den aktiviseres kun fordi det er åndelig kraft tilstede i den. I den åndelige verden er allting en levende kraft; det finnes ikke død materie. Kroppen er fullstendig åndelig der. Man kan sammenligne den åndelige sjel med olje og kroppen med vann. Når olje er i vann, er det en forskjell, og den forskjell eksisterer alltid. I den åndelige himmel er det ikke tale om at olje påføres til vann. Der er allting åndelig.

Upersonalistene ønsker ikke å utvikle en kropp. De ønsker bare å bli åndelige partikler, og det er deres oppfattelse av lykke. Men vi bhakti-yogier (vaisnavaer) ønsker å tjene Krishna, og derfor har vi bruk for hender, ben og alle andre kroppsdeler. Ja, faktisk har vi fått disse kroppene for å tjene Krishna. Likesom vi utvikler en materiell kropp i vår mors mage, kan vi utvikle en åndelig kropp i den åndelige verden. Den åndelige kropp utvikles gjennom praktisering av Krishnabevissthet. Den materielle kroppen åndeliggjøres gjennom denne bhakti-yoga prosess. Hvis man tar et stykke jern i ild, blir jernet varmt, at det også blir som ild. Når jernet er rødglødende, har det alle ildens kvaliteter. Hvis man rører et eller annet med dette jernstykket, da vil jernstykket virke som ild. Selv denne kroppen er materiell, kan den på lignende måte bli åndeliggjort gjennom Krishnabevissthet og virke som ånd. Skjønt kobber er kun metall, blir det elektrisk så fort det kommer i kontakt med elektrisitet, og hvis man rører det vil man få elektrisk støt. Så snart ens kropp åndeliggjøres, opphører all materiell aktivitet. Materiell aktivitet vil si å handle for å tilfredsstille sansene. Når man blir åndeliggjort, minskes de materielle krav inntil de forsvinner. Hvordan er dette mulig? For at et stykke jern skal kunne fungere som ild, må det hele tiden være i kontakt med ild. For at den materielle kroppen skal kunne bli åndeliggjort, må den bli i Krishnabevissthet hele tiden, uten opphør. Når den materielle kropp er fullt engasjert i åndelige aktiviteter, blir den åndelig.

I følge det vediske system brennes en stor personlighet, eller en sannyàsis, kropp ikke, men begraves, fordi en sannyàsis kropp anses for å være åndelig, fordi den er opphørt å engasjere seg i materielle aktiviteter. Hvis alle i denne verden engasjerer seg fullt ut i Krishnabevissthet og stopper med å handle for deres egen sansetilfredsstillelsens skyld, vil da hele denne verden avgjort blitt åndelig. Derfor er det nødvendig å lære å arbeide for Krishnas tilfredsstillelse. Dette krever litt for å forstå. Hvis en ting anvendes til Krishna tilfredsstillelse, er den åndelig. Fordi vi bruker skrivemaskiner, mikrofoner osv. for å snakke og skrive om Krishna, blir de åndeliggjort. Hva er forskjellen mellom en prasàda og vanlig mat? Noen vil kanskje si: Hva er prasàda? Vi spiser den samme maten. Hvorfor kalles det prasàda? Det er prasàda, fordi den har blitt ofret til Krishna for å tilfredsstille Han og således blitt åndeliggjort.

I en høyere forstand finnes det ingen materie overhode. Alt er åndelig. Fordi Krishna er åndelig, og materie er en av Krishnas energier, er materie også åndelig. Krishna er fullstendig åndelig, og ånd kommer fra ånd. Imidlertid blir den materialisert, fordi det levende vesen misbruker denne energien- det vil si bruker den til annet enn Krishnas formål - og derfor kaller vi den materie. Formålet med denne Krishnabevissthets-bevegelsen er å åndeliggjøre denne energi. Det er vårt formål å åndeliggjøre hele verden, sosialt og politisk. Dette er kanskje ikke mulig, men det er vårt ideal. Hvis vi i det minste legger oss etter denne åndeliggjørelsesprosessen, blir våre liv fullendte.

I Bhagavad-gìtà (9.22) sier Krishna, at Han sørger for Sine hengivne vet å gi dem det de mangler, og bevare det de har. Folk kan si, at Gud hjelper dem som hjelper seg selv. Men de forstår ikke, at det å hjelpe seg selv betyr å stille seg under Krishnas beskyttelse. Hvis man tenker: Jammen, jeg kan klare meg selv. Jeg kan beskytte meg selv, tar man helt feil. Så lenge min finger er forbundet med min kropp, er den nyttig. men hvis denne finger skjæres av, er den ubrukelig og kastes vekk. På samme måte er vi uadskillelige deler av Krishna, og hjelpe oss selv vil si å bringe oss selv i rett posisjon som Hans uadskillelig del. Ellers duger vi ikke til annet enn å bli kastet bort. Fingeren kan kun hjelpe seg selv, når den sitter korrekt på hånden og arbeider på hele kroppens vegne. Hvis fingeren tenker: Jeg vil fjerne meg fra denne kropp og greie meg helt alene, da vil den visne og dø. Så snart vi tenker: Jeg vil leve uavhengig av Krishna, betyr det vår åndelige død, og så snart vi tjener Krishna som Hans integrerende del, er vårt liv åndelig. Å hjelpe seg selv vil derfor si å kjenne sin virkelige posisjon og handle i overensstemmelse med det. Det er ikke mulig å hjelpe seg selv uten å kjenne sin posisjon.

Tjeneste betyr handling, for når vi tjener noen, handler vi. Når vi tjener Krishna, forkynner vi Krishnabevissthet, lager mat, gjør tempelet rent, distribuerer bøker om Krishna, skriver om Ham eller kjøper matvarer som vi kan ofre til Ham. Det er så mange måter å tjene på. Å hjelpe Krishna vil si å handle for Ham, ikke bare sitte stille på et sted og meditere på kunstig vis. Krishnabevissthet betyr aktivitet. Uansett hvilke aktiviteter vi gjør, bør de anvendes for Krishna. Det er bhakti-yoga prosessen. Krishna har gitt oss et sinn, og vi skal bruke det til å tenke på Krishna. Vi har fått disse hender, og vi skal bruke dem til å lage mat eller gjøre rent i Krishnas tempel. Vi har fått disse ben, og vi bør bruke dem til å gå til Krishnas tempel. Vi har fått en nese, og vi bør bruke den til å lukte på de blomster, som er blitt ofret til Krishna. Gjennom bhakti-yoga prosessen bruker vi alle disse sanser i Krishnas tjeneste, og på denne måte åndeliggjøres sansene.

I Bhagavad-gìtà nektet Arjuna å handle, og Krishna inspirerte ham til å engasjere seg i handling. Hele Bhagavad-gità er en inspirasjon til å arbeide, til å engasjere seg i Krishnabevissthet, til handle på Krishnas vegne. Krishna sier aldri til Arjuna: Min kjære venn Arjuna, du skal ikke bekymre deg om denne krigen. Sett deg bare ned og mediter på Meg. Dette er ikke Bhagavad-gìtàs budskap. Meningen er ikke, at vi skal avholde oss fra all aktivitet, men kun fra de aktiviteter som hindrer vår bevissthet om Krishna. Meditasjon vil si å stoppe alle formløse aktiviteter. De, som er avanserte i Krishna-bevissthet, arbeider konstant for Krishna. En mor ber kun sitt uoppdragne barn om å sitte ned og forholde seg rolig. Hvis et barn ikke gjør annet enn å forstyrre sin mor, sier moren: Mitt kjære barn, sett deg bare her og tie stille. Men hvis barnet er i stand til å arbeide, sier moren: Mitt kjære barn, vil du være vennlig å hjelpe meg med å gjøre dette? Kan du gå bort dit å gjøre det? Å sitte stille på et sted, er kun for dem som ikke kjenner til fornuftig arbeid. Så lenge barnet sitter på et sted, forårsaker det ikke noen ødeleggelser. Å sitte stille vil si å avholde seg fra å gjøre noe tåpelig. Det er ikke positiv aktivitet. I fornektelse er det intet liv. Liv utgjøres av positive handlinger, og positiv aktivitet er Bhagavad-gìtàs budskap. Åndelig liv er ikke: gjør ikke dette. Åndelig liv er: gjør dette! For å kunne handle riktig er det visse ting man må vite, hva man ikke må gjøre, derfor er visse aktiviteter forbudte. Hele Bhagavad-gìtà sier imidlertid: gjør noe. Krishna sier: Kjemp for Meg. I Bhagavad-gìtàs begynnelse, da Arjuna sa til Krishna: Jeg vil ikke kjempe, svarte Krishna: Min kjære Arjuna, hvordan er disse urenheter kommet over deg? De sømmer seg overhodet ikke for et menneske som kjenner til livets progressive verdier. De fører ikke til høyere planeter, men til vanære.( Bg.2.2 ) Krishna sier direkte til Arjuna, at han taler som en ikke àrier - det vil si som en som ikke kjenner til livets åndelige verdier. Så Krishnabevissthet betyr ikke å sitte med hendene i fanget.

Krishna selv er ikke uvirksom. Alle Hans leker er fylt med aktivitet. Når vi kommer til den åndelige verden, vil vi se, at Krishna alltid danser, spiser og nyter. Han sitter ikke ned og mediterer. Finnes det noen beretninger om at gopierne mediterer? Satte Caitanya Mahàprabhu Seg ned for å meditere? Nei. Han danset alltid og sang Hare Krishna. Den åndelige sjel er naturlig aktiv. Hvordan vil vi sette oss ned i stillhet og ikke gjøre noe? Det er ikke mulig. Etter Krishna har skissert sànkhya-yoga systemet i Bhagavad-gìtàs sjette kapittel sa Arjuna derfor likefrem:

O Madhusùdana (Krishna), det yoga-system Du har skissert, synes upraktisk og ulidelige for Meg, for sinnet er hvileløst og urolig. (Bg. 6.33). Skjønt Arjuna var meget opphøyet og var Krishnas nære venn, avslo han omgående å legge seg etter dette sànkhya-yoga system. I realiteten sa han: Det er ikke mulig for meg. Hvordan kunne det være mulig? Arjuna var en kriger, en familiefar og han ønsket et kongerike. Hvordan kunne han få tid til meditasjon? Han nektet kun å praktisere denne form for meditativ yoga og sa, at sinnet er like vanskelig å beherske som vinden (Bg. 6.34). Det er en kjensgjerning. Det er ikke mulig kunstig å beherske sinnet, derfor må vi engasjere sinnet i Krishnabevissthet. Da kan vi beherske det. Hvis Arjuna fant denne prosess vanskeligere en å beherske vinden, hva så med oss? Når det kommer til stykket, var Arjuna ikke et alminnelig menneske. Han talte personlig med den Høyeste Herre, Srì Krishna, og han erklærte at sinnet er som en sterk vind. Hvordan kan vi styre vinden? Vi kan kun beherske sinnet ved å feste det på Krishnas lotusføtter. Det er den fullkomne meditasjon.

Det er ingen som virkelig ønsker å sette seg ned å meditere. Hvorfor skulle vi det? Det er meningen at vi skal være opptatte av positiv handling, adspredelse og nytelse. I Krishnabevissthet er vår adspredelse å synge og danse, og når vi blir trette spiser vi prasàda. Er det vanskelig å danse? Er det vanskelig å synge? Det koster ingenting å danse i tempelet. Hvis man går til et dansested skal man betale for å komme inn, men vi krever ingen betaling. Det er naturlig å nyte musikk, dans og velsmakende mat. Disse er våre fornøyelser, og det er vår meditasjonsmetode. Så dette er yoga-system er overhodet ikke anstrengende. Det er utelukkende en fornøyelse, susukham. Det sies i Bhagavad-gìtàs niende kapitel (9.2), at denne yoga er susukham - full av lykke. Den varer evig og den utføres med glede. Den er naturlig, selvvirkende og spontan. Det er vårt virkelige liv i den åndelige verden.

I Vaikuntha, den åndelige verden, finnes ingen bekymring. Vaikuntha betyr: fri for sorger, og i Vaikuntha danser og synger de befridde sjeler alltid og spiser prasàda. Det finnes ikke fabrikker, ikke noe hard arbeid og ingen tekniske institusjoner. Det er ikke bruk for disse kunstige tingene. I Vedànta-sùtra står det skrevet, ànandamayo `bhyàsàt: Gud er ànandamaya, full av lykksalighet og glede. Ettersom vi er uadskillelige deler fra Gud, besitter vi også de samme kvaliteter. Så målet med vår yoga-prosess er å slutte oss til den høyeste ànandamaya, Srì Krsna, og slutte oss til Hans danseselskap. Da vil vi bli virkelig lykkelige.

På denne jord forsøker vi på kunstig vis å bli lykkelige, og derfor blir vi skuffet ofte. Når vi først èn gang befinner oss i Krishnabevissthet, vil vi gjenvinne vår opprinnelige posisjon og helt enkelt bli fulle av glede. Ettersom vår virkelige natur er ànandamaya, lykksalig, søker vi alltid etter lykke. I byene oversvømmes vi av reklamer. Restauranter, barer, nattklubber og dansesteder bekjentgjør alltid: Kom, her er ànanda, her er glede. Dette skyldes at alle søker etter glede. Vårt Krishnabevisste samfunn bekjentgjør også: Her er ànanda, men vår standard for glede er helt annerledes. Men under alle omstendigheter er målet - glede - det samme.

De fleste folk søker glede på den grove materielle plattform. De mer avanserte personer søker etter glede i intellektuell spekulasjon, filosofi, poesi og kunst. Bhakti-yogìen søker imidlertid etter glede på den transcendentale plattform, og det er hans eneste beskjeftigelse. Hvorfor arbeider folk så hardt hele dagen? De tenker: I kveld skal jeg nyte. I kveld skal jeg være sammen med denne piken eller med min kone. Således går folk igjennom masse besvær for å få en smule glede. Glede er det endelige målet, men dessverre vet folk under illusjon ikke, hvor virkelig glede finnes. Virkelig glede eksisterer evig i Krishnas transcendentale form.

Kanskje har dere sett bilder av Krishna, og hvis dere har det, vil dere legge merke til at Krishna alltid er glad. Hvis dere slutter dere til Hans selskap, vil dere også bli glade. Har dere noensinne sett bilder av Krishna hvor Han røyker? Nei, Han er av natur full av glede, og hvis man utfolder seg på den måten, vil man også finne glede. Glede finnes ikke på kunstig vis. Ordet rasa betyr: smak eller stemning. Vi nyter søte saker eller slik på grunn av deres smak. Alle forsøker å nyte en eller annen smak, og vi ønsker å nyte sex, fordi det har en viss smak. Det kalles àdi-smak. Den materielle smak er annerledes fordi den smakes og hurtig forsvinner. Materiell smak varer bare noen få minutter. Man kan ta et stykke slik, smake på det og si: Ah, det smakte godt, men man er nødt til å smake et nytt stykke for å fortsette nytelsen. Materiell smak er begrenset, men virkelige smak har ingen ende. Åndelig smak kan ikke glemmes, den fortsetter å vokse. Anandàmbudhi-vardhanam. Caitanya Mahàprabhu sier: Denne smak øker alltid. Det er alltid bølger på Stillehavet, men det vokser ikke. I kraft av Guds ordre, oversvømmer havet ikke sine bredder, og hvis det oversvømmes, blir det kaos. Herren Caitanya Mahàprabhu sier, at det finnes et annet hav, et hav av transcendental lykksalighet, et hav som alltid brer seg ut. Ved å synge Hare Krishna økes vår gledesenergi mer og mer.

Èn som har realisert Srì Krishna, lever alltid i Vrnàvana, Vaikuntha. Skjønt en hengiven kan synes å bo et sted, som er langt fra Vrndàvana, bor han alltid i Vrindàvana, for han vet at Krishna er til stede overalt, selv i atomet. Den Høyeste Herre er større enn det største og mindre enn det minste. Når vi først har oppnådd full erkjennelse og er forankret i Krishnabevissthet, taper vi aldri Krishna av syne, og vår lykksalighet vokser alltid. Dette er virkelig yoga-system, bhakti-yoga, sånn som det presenteres av Herren Srì Krishna selv i Bhagavad-gìtà.

Meditasjon

Å resitere denne transcendentale lyden - Hare Krishna, Hare Krishna, Krishna Krishna, Hare Hare - Hare Rama, Hare Rama, Rama Rama, Hare Hare, er det sublime metode for å gjenopplive vår Krishna-bevissthet. Som levende åndelige sjeler er vi alle opprinnelig Krishna-bevisste vesener, men på grunn av vår omgang med materie i uminnelige tider, er vår bevissthet nå forurenset av materiell atmosfære. I denne forurensede livsoppfattelse forsøker vi alle og utnytte den materielle naturs rikdommer, men blir i virkeligheten mer og mer viklet inn i hennes (naturens) kompleksitet. Denne illusjonen er kalt: Maya, eller den harde kampen for tilværelsen mot naturens strenge lover. Denne illusoriske kamp mot den materielle natur kan umiddelbart avsluttes ved å gjenopplive vår Krishna-bevissthet.

Krishna-bevissthet er ikke en kunstig pålagt sinnstilstand. Tvert imot er den sjelens opprinnelige energi. Ved å høre denne transcendentale lyden gjenopplives denne bevissthet. Prosessen anbefales for denne tidsalderen av de Vediske autoriteter. Man kan faktisk erfare at resitasjon av Maha-Mantraet (Hare Krishna) gir en umiddelbar følelse av transcendental ekstase fra den åndelige dimensjon. Når man har har fullt oppnådd den åndelige erkjennelses nivå, hinsides sanser, sinn og intellektets stadier, befinner man seg på det transcendentale plan. Denne recitation (chanting) Hare Krishna, Hare Krishna, Krishna Krishna, Hare Hare / Hare Rama, Hare Rama, Rama Rama, Hare Hare,spilles ut direkte på det åndelige planet hinsides alle lavere tilstander av bevissthet, nemlig sanselig, mental og intellektuell. Det er ikke nødvendig å forstå mantraets språk. Heller ikke mental spekulasjon eller intellektuell tilpassning er nødvendig for å recitere Maha-Mantraet. Siden det automatisk utspringer fra det åndelige plan, kan hvem som helst, selv uten tidligere erfaring, ta del i denne transcendentale lyden og danse i ekstase.

Man kan observere dette i praksis. Selv ett barn kan delta i chantingen, og selv en hund kan delta. Mantraet bør høres fra en ren Krishna tilhenger sin munn, for at man skal få umiddelbar virkning. En bør så mye som mulig unngå å få Mantraet fra ikke-hengivnes munn, på samme måte som man unngår melk, som er blitt giftig ved berøring av en slanges munn. Ordet HARA er en tiltaleform for Herrens energi. Ordene RAMA og KRISHNA er begge tiltaleformer for Gud Selv og de betyr den høyeste evige lykke. Hara er Herrens høyeste nytelseskraft. Når denne kraften er kjent som Hare hjelper det oss i å nærme oss den Høyeste Herre. Den materielle energi, maya er en av Herrens mangfoldige energier, liksom vi selv er Herrens marginale energi. De levende vesener beskrives som høyere energi, enn den fysiske.

Når denne høyere energi kommer i kontakt med lavere energi, oppstår en uforenlig situasjon. Men når den høyere marginale energi kommer i kontakt med den åndelige energi Hara oppstår den lykkelige normale tilstand for det levende vesen. De tre ordene Hara Krishna og Rama, er Maha-mantraets transcendentale frø. Sangen eller resitasjonen er en åndelig påkalling av Herren og Hans indre kraft, Hara til beskyttelse av den betingede sjel. Sangen er akkurat som når ett barn gråter etter sin mor. Moder Hara hjelper oss å nå den Høyeste Fader Hari eller Krishna, og Herren åpenbarer seg til en slik oppriktig hengiven. I denne tidsalder er det ingen metode som er så kraftfull som å synge Maha-Mantraet:
MEDITASJON I

UFREDENS TIDSALDER

Meditasjonsforretningene blomstrer. Det ser ut til at hver eneste forstad vil få regelmessige kurs i yoga-meditasjon for å oppnå god helse og frihet fra nevroser, og hver eneste høyskole kommer til å huse sin egen yogì. Men til tross for meditasjonens popularitet, kjenner få mennesker til hva meditasjon egentlig innebærer. Ifølge de vediske skriftene, som er den opprinnelige kilden til kunnskapen om yoga, så er de fleste formene for meditasjon praktisk talt umulige å utføre i den moderne verden; og derfor så skal man lære seg å meditere på den enkle måten ved at man chanter og hører Hare Krsna-mahà-mantraet.
De vediske anvisningene for utøvelse av virkelig meditasjon kan man finne i Bhagavad-gìtà, kapittel 6, som forklarer at formålet med meditasjon er å fordype sinnet, tankene i Krishna-bevissthet, og å bli i stand til å se Visnu sin transcendentale skikkelse i hjertet. Dette meditasjons
systemet er forenet med svært vanskelig selvtukt. Man må sitte i en vanskelig stilling, på et hellig og avsondret sted; man må ha full kontroll over kroppens krav på sansenytelser, og avstå fullstendig fra ethvert seksualliv. Skriftene sier at denne meditasjonsformen faktisk var mulig Satya-yuga, en tidsalder for svært lenge siden, da menneskene levde i 100.000 år, og da den berømte Valmikì Muni, forfatteren av eposet Ràmayana, mediterte i 60.000 år for å nå fullkommenhet. I den moderne tidsalderen, Kàli-yuga, ufredens tidsalder, er en slik meditasjon så godt som umulig å utføre fordi det ikke finnes noen garanti for at vi skal leve i 60 år engang. Den såkalte meditasjonen som utøves i våre moderne byer kan være en lønnsom forretning for det slu flertallet som underviser i det, men som et middel for å oppnå meditasjonens virkelige mål er den verdiløs.

Til tross for at det er svært vanskelig å meditere i denne tidsalderen, beskriver imidlertid skriftene Kàlì-yugas store mulighet: Denne Kàlìs tidsalder er et hav av svakheter, men den tilbyr en stor fordel: I denne tidsalder kan man få frigjøring ved ganske enkelt å chante Guds hellige navn. (Srìmad-Bhàgavatam 12.3.51) Derfor skal de som sentimentalt mediterer, men ikke kjenner til meditasjonens virkelige innhold, slutte å sløse vekk sin verdifulle tid og begynne å chante Guds hellige navn.

HVORDAN LAGER MAN KULEKJEDE?

Enten kan man chante høyt slik at andre kan være med å høre og chante, eller stille på kulekjedet, for personlig meditasjon. For personlig meditasjon kan man kjøpe kuler i en hvilken som helst hobbybutikk. Knyt en knute omkring tjue cm fra enden av en lang snor. Deretter trer man på 108 kuler, og lager en knute etter hver kule. Deretter trer man på de to endene av snoren gjennom en litt større hovedkule, slik at det blir 109 kuler til sammen. Deretter knytter man en hard knute etter hovedkulen og klipper bort endene som blir til overs.

HVORDAN MEDITERER MAN PÅ KULEKJEDET?

Når du mediterer på kulekjedet så holder det i høyre hånd. Du holder en kule mellom tommelen og langfingeren og sier det fullstendige mahà-mantraet - Hare Krishna, Hare Krishna, Krishna Krishna, Hare Hare / Hare Ràma Hare Ràma, Ràma Ràma, Hare Hare. Så går du til neste kule og mens du holder den med de to samme fingrene, sier du hele mahà-mantraet igjen. Siden går du videre til neste kule og så til neste, og fortsetter slik til du har meditert på alle 108 kulene og er kommet til hovedkulen igjen. Mediter ikke på hovedkulen. Snu kulekjedet og gå i motsatt retning, den ene kulen etter den andre. Vet å meditere på alle de 108 kulene, fra den ene siden av hovedkulen til den andre, har du gjort en runde.

Selv om det ikke finnes noen harde og faste regler for meditasjonen, så skal man om mulig forsøke å gjøre 16 runder daglig. Man burde også gi opp det materialistiske livets 4 vaner: (1) å spise kjøtt, fisk og egg, (2) å bruke rusmidler som alkohol, kaffe, te, tobakk osv., (3) å hengi seg til ulovlig seksualliv (sex utenfor ekteskapet eller bruk av prevensjonsmidler) og (4) å spille om penger. Man bør også lese i Bhagavad- Gita hver dag.

HVA ER MAHÀ-MANTRAET?

På sanskrit betyr mahà stor, mana betyr: sinnet og tra betyr: frigjøring. Mahà-mantraet er således den store sangen for å frigjøre sinnet. Spesielt i vårt kompliserte moderne samfunn blir sinnet fordunklet av mange uønskede tanker og bekymringer. Men chantingen av Guds hellige navn, dvs. mahà-mantraet renser sinnet for alle uønskede tanker, og konsentrerer det samtidig på Krishna, dvs. Gud. Dette sinnet som er konsentrert på Gud er det grunnleggende prinsippet for all meditasjon og derfor er vibreringen av Hare Krsna-mahà-mantraets transcendentale lyd en enkel, autorisert og effektiv metode for transcendental meditasjon. Selv om de vediske skriftene anbefaler mange forskjellige meditasjonsveier som hatha-yoga, raja-yoga, jnàna-yoga osv., så forklarer de også til slutt:

harer nàma harer nàma

harer nàmaiva kevalam

kalau nàsty eva nàsty eva

nàsty eva gatir anyathà

I denne Kalis tidsalder er det ingen annen vei, ingen annen vei, ingen annen vei til frigjøring enn å chante det hellige navnet, chante det hellige navnet, chante Guds hellige navn. (Brhadnaradiya Puràna)

HVILKEN VIRKNING HAR DET Å

CHANTE MAHÀ-MANTRAET?

Det er tre stadier av opphøyelse ved chantingen av Hare Krishna-mahà-mantraet. I det første stadiet renser chantingen sinnets speil. Sinnet har reflekterende kraft som et speil, men fordi kontakten med materie har dekket sinnet vårt med materiell forurensing, akkurat som støv kan dekke et speil, er ikke refleksjonene våre klare lenger. Den transcendentale lyden av Guds hellige navn renser sinnet for støv og dette fører automatisk til det andre stadiet av chantingen.

I det andre stadiet befrir chantingen en fra den materielle tilværelsens symptomer, nemlig lengsel og sorg. I det materielle livet lengter man etter det man ikke har - Jeg vil ha en bil, jeg vil ha en kone, jeg vil ha penger - og man sørger over det man har mistet - jeg har mistet bilen min, jeg har mistet konen min, jeg har mistet pengene mine osv. Regelmessig chanting av Hare Krishna befrir dem fra slik tosidig uro og opphøyer en til det frigjorte stadiet, som beskrives slik i Bhagavad-gìtà (18.54): Den som befinner seg på det transcendentale planet forstår med en gang den Høyeste Ånden. Han sørger aldri, ønsker seg heller ikke noe. Likesinnet mot alle levende vesener, oppnår han den høyeste gudshengivne fullkommenhet.

I chantingens tredje stadium oppnår man et helt gjennom lykksalig liv (ananda-mayo`bhyasat). Når man befinner seg på dette nivået forstyrres man aldri av noenting. Bhagavad-gìtà beskrives det på følgende måte: På fullkommenhetens stadium som kalles samàdhi, dvs. trance, er ens sinn fullstendig avsondret fra materielle intellektuelle aktiviteter ved at man utøver yoga. Dette kommer av ens evne til å se selvet med det rene sinnet og nyte av og glede seg i selvet. I denne gledesfylte tilstanden befinner man seg i en grenseløs transcendental lykke og nyter av selvet ved transcendentale sanser. Når man er fast forankret på denne måten viker man aldri fra sannheten, og etter å ha oppnådd dette kan man ikke tenke seg noen større fortjeneste. Når man befinner seg i en slik posisjon forstyrres man aldri, ikke engang midt i de største vanskeligheter. Dette er i sannhet frigjøring fra all lidelse, som kommer i kontakt med materien. (Bg. 6.20-23)

DET HELLIGE NAVNETS

ABSOLUTTE NATUR

Gud er absolutt, og derfor er alt i forbindelse med Ham - som Hans hellige navn, skikkelse, leker, tilbehør og omgangsvenner - identiske med Ham. I den materielle verden er tingene skilt fra sine navn. Om for eksempel en som er tørst roper: Vann! Vann! Vann! så vil absolutt ikke dette slukke tørsten hans fordi navnet vann og substansen vann er fullstendig ulike. Men i den absolutte verden eksisterer ingen slike ulikheter. Der er tingen og navnet dens ett. Så ved ganske enkelt å vibrere Guds hellige navn har man direkte fellesskap med Gud. I den materielle verden erfarer vi dette på en grov måte når vi har forbindelse med noen som er tusener av mil borte ved hjelp av radiobølger. Det samme prinsippet er virksomt i den åndelige verden, men det virker fullkomment, vet at det fører en bortenfor tid og rom.

Herren Caitanya Mahàprabhu, en inkarnasjon av Krishna anbefalte at man skulle chante mahà-mantraet tjuefire timer i døgnet og gjøre livet sitt fullkomment på den måten. Han sa: Man kan chante Guds hellige navn i ydmykhet, i det man anser seg selv som lavere enn et gresstrå på gaten. Man kan tåle mer enn et tre, være fri for all falsk prestisje, og alltid være beredt på å vise andre respekt. Med et slikt ydmykt sinnelag kan man chante Guds hellige navn alltid.

Chantingen av Hare Krishna løser en gradvis fra materielle forestillinger og fremkaller samàdhi, en transcetilstand hvor man virkeliggjør Oversjelen (paramàtmà) ved ens transcendentale sinn og intelligens, uten at man feilaktig identifiserer seg med den Høyeste. Dette er yogas mål. Et levende vesen kalles jìvàtmà (det atomiske selvet), og Krishna kalles Paramàtmà (det Høyeste Selvet). I fullkommen Krishna-bevissthet forstår man det evige forholdet mellom den atomiske sjelen og den Høyeste Sjelen, Krishna.

I denne tidsalderen er det derfor den beste metoden å praktisere yoga på, å chante og høre Guds navn, slik som de er i mahà-mantraet: Hare Krishna, Hare Krishna, Krishna Krishna, Hare Hare / Hare Ràma, Hare Ràma, Ràma Ràma, Hare Hare. Dette er begynnelsen til Bhakti-yoga, dvs. Krishna-bevissthet. Det er ingen harde eller faste regler for chantingen. Men kan chante når som helst og hvor som helst, og samtidig fortsette med sitt vanlige arbeide. Man behøver ikke å slutte å arbeide eller skille seg fra sin familie, for chantingen renser automatisk ens liv, og retter opp uønskede og unødvendige vanskeligheter. De autoriserte skriftene i den siviliserte verdens nasjoner benytter forskjellige navn på Gud, med de vediske skriftene anbefaler spesielt chantingen av Hare Krishna, Hare Krishna, Krishna Krishna, Hare Hare / Hare Ràma Hare Ràma, Ràma Ràma, Hare Hare. Derfor ber vi deg ydmykt om å chante dette mahà-mantraet og bli lykkelig.

Krishna kilden til all glede

Krishna, denne lyd er transcendental. Krishna betyr den høyeste glede. Hver eneste levende vesen søker glede. Men vi vet ikke, hvordan man på en fullkommen måte finner glede. Med vårt materialistiske livssyn vil vi alltid bli skuffet, når vi forsøker å tilfredsstille vår søken etter glede, fordi vi ikke har noen form for opplysning om det nivå, hvorfra vi finner glede. Vi har lært at vi ikke er kroppen. Vi er bevissthet, for bevissthet er nemlig kjennetegnet på vår virkelige identitet. Vi er en ren ånd, som nå er innkapslet i denne kropp. Moderne naturvitenskap legger ikke særlig vekt på dette, vitenskapsmennene forstår ikke, at sjelen er et faktum. Ethvert barn kan forstå, at bevissthet er symptomet på sjelen. Det vi forsøker å lære oss fra Bhagavad-gìtà, er hvordan vi kan oppnå dette bevissthetsnivå. Kan vi handle fra dette bevissthetsplan, kan vi ikke falle ned til det kroppslige begrepsnivå. Kan vi fortsette å handle i ren bevissthet, blir vi fri for materiell besmittelse når kroppen opphører, og vårt åndelige liv blir gjenopplivet. Det endelige resultatet blir at vi i vårt neste liv, etter å ha forlatt denne kroppen, vil få et fullkomment evig og åndelig liv.

Når denne kropp opphører, overlever bevisstheten. Bevisstheten overflyttes til en annen type kropp, og vi blir igjen fanget i materien. Dette er beskrevet i Bhagavad-gìtà. Hvis ikke vår bevissthet er ren i dødsøyeblikket, må vi, når vi forlater denne kropp, atter en gang ta en annen materiell kropp. Dette er naturens lov. Vi har en kropp. Kroppen vi ser, er den grovfysiske kropp. Den er, som en skjorte eller jakke. Innenfor jakka har du en skjorte, og innenfor skjorta har du en kropp. På samme måte er den rene sjel dekket av en skjorte og jakke. Klær er følelsen, fornuften og det falske egoet. Med falsk ego menes misforståelsen av, at jeg er et produkt av den materielle verden. Denne misforståelsen begrenser meg. F.eks jeg tror, jeg er inder, fordi jeg er født i India. Eller en amerikaner, fordi jeg er født i USA. Men som ren sjel er jeg hverken inder eller amerikaner. Jeg er en ren sjel. Resten er ytre betegnelser. Amerikaner, tysker, inder eller norsk, katt eller hund, mann eller kvinne, alt dette er bare ytre betegnelser. Gjennom åndelig bevissthet, blir vi fri fra denne illusoriske tankegangen. Friheten får vi, når vi hele tiden er i kontakt med den Høyeste sjel Krishna.

Den internasjonale bevegelsen for Krishna-bevissthet er til for utelukkende å være i kontakt med Krishna. Krishna er Allmektig og alltid i vår nærhet. Derfor er Han i fullkommen kontakt med oss gjennom sine ord. Det er ingen forskjell på Ham og Hans ord. Dette er Allmakt. Ved Allmakt forstår man at alt som er, har forbindelse med Ham, har samme kraft. Er vi f.eks tørste, nytter det ikke, at vi roper: vann, vann, vann. For det vi ønsker er selve substansen vann, først da slukker vi tørsten. Men i den transcendentale verden er det ingen forskjell på Krishnas navn, Krishnas kvalitet, Krishnas ord, alt dette er Krishna. Noen mennesker hevder, at Arjuna kunne snakke med Krishna fordi han var sammen med ham. Krishna står jo ikke foran meg, hvordan får jeg da veiledning? Dette er ikke riktig. Krishna er gjennom sine ord...Bhagavad-gìtà...

Når vi i India taler utifra Bhagavad-gìtà eller Srìmad-Bhàgavatam, holder vi gudstjeneste med blomster og andre ting, som det kreves for å holde en gudstjeneste. I Sikhreligionen som ikke dyrker noen form for Guder, dyrker de boken Grantasahib. På samme måte dyrker muhammedanerne Koranen, og de kristne Bibelen. Det er et faktum, at Jesus Kristus er tilstede gjennom sine ord. Krishna er også tilstede gjennom sine ord. Disse personligheter Gud eller Guds sønn, som kommer fra den åndelige verden, beholder sin transcendentale identitet uten å bli tilgriset av den materielle verden. Det er deres Allmakt. Vi sier Gud er Allmektig. Allmakt betyr, at det ikke er noen forskjell på Gud og Hans navn, kvalitet, transcendentale lek og instruksjoner. Derfor er en diskusjon over Bhagavad-gìtà like så god som en diskusjon med Krishna selv.

Krishna er i alle hjerter. Han er ikke utenfor oss. Han er nærværende. Han er til og med vennlig, at han er med oss, når vi bytter kropp. Han lengter etter at vi skal komme tilbake til han. Han glemmer oss aldri, selv om vi glemmer Ham. Han forlater oss aldri. Vi identifiserer oss med mange forskjellige kropper, de er kun våre skjorter og jakker. De har ingenting med vår identitet å gjøre. Vår virkelige identitet er en ren sjel, den rene sjelen er en del av den Høyeste Herre. Det finnes 8.400 000 livsformer. Hverken biologen eller antropologen kan beregne det, men vi kan få disse opplysninger fra autoritative åpenbare skrifter. Mennesket representerer 400.000 arter, av andre arter finnes det 8.000 000. Men Krishna den Høyeste Gud sier, at hvert eneste vesen, enten det er små firbente dyr, slanger, mennesker eller halvguder, er alle Hans barn.

Faren gir og moren mottar frøet. Kroppen formes da etter morens kropp. Når kroppen er ferdigformet kommer den ut...enten fra en katt, en hund, et menneske osv. Dette er forplantningsprosessen. Faren gir frøet og en emulsjon dannes ved hjelp av to slags utsondringer i livmoren og den første natt dannes kroppen. Først er den ikke større enn en ert, siden utvikles den gradvis. Ni huller framkommer, to ører, to øyne, nesebor, en munn, en navle, en penis, og en endetarm. Man får den kropp for å nyte eller lide på grunn av tidligere karma eller handlinger. Dette er fødsel og dødsprosessen. Når man har levd livet ut, altså dør, kommer man igjen inn i mors liv, en annen slags kropp kommer fram. Dette er reinkarnasjonsprosessen.Vi burde være meget ivrige til å undersøke hvordan vi kan avbryte denne fortsatte fødsel og dødsprosess, dette kroppsbyttet. Dette er menneskelivets enestående mulighet. Vi kan få bukt med denne fødsel og dødsprosess. Vi kan få vår virkelige kropp tilbake og bli lykksalige, fulle av kunnskap og evige. Dette er evolusjonens mening. Vi må ikke la dette gå fra oss. Hele prosessen begynner, når vi har begynt med å synge og lytte. Jeg ber dere om å forstå, at dette er å synge Guds Hellige Navn:

HARE KRISHNA, HARE KRISHNA

KRISHNA KRISHNA, HARE HARE

HARE RÀMA HARE RÀMA

RÀMA RÀMA, HARE HARE

Og til å lytte til Bhagavad-gìtàs sannheter, er det samme som å være i personlig forbindelse med Krishna. Det står klart og tydelig i Bhagavad-gìtà. Dette er Kìrtan (Sang av Guds Hellige navn). Selv om man ikke forstår språket, blir man Gudsbevisst bare ved å lytte. Det er to emner vedrørende Krishna. Et emne er Bhagavad-gìtà hvor Krishna taler. Det andre er Srìmad-Bhàgavatam hvor det snakkes om Krishna. Det finnes også to slags kathà (emner) og begge er like kraftfulle, for de har forbindelse med Krishna. Fordi Bhagavad-gìtà ble til på Kuruksetras slagmark, spør man, hva har vi med denne slagmark å gjøre. Vi har ikke noe med den å gjøre, vi er ute etter åndelig kunnskap. Hvorfor skal vi så interessere oss for slagmarken? Fordi Krishna er der og dermed får hele slagmarken Krishnas kvaliteter. Når lynet slår ned i metall, blir hele metallet ladet med elektrisitet, på samme måte når en ting har Krishna`s interesse, får den alle Krishna`s kvaliteter.

Ellers skulle det ikke være nødvendig å diskutere Kuruksetras slagmark. Dette er igjen Hans Allmakt. Denne Allmakt beskrives også i Srìmad- Bhàgavatam. Det finnes mange Krishna-emner i den Vediske litteratur. En del skrifter inklusive Vedaskriftene synes å være annerledes, men de skal forstås som Krishna-emner. Fordi de er transcendentale vibrasjoner, blir resultatet ren åndelig bevissthet. Vi har på grunn av vår materielle besmittelse underveis gjennom mange mange fødsler samlet sammen mye urenheter i våre hjerter, ikke alene denne fødsel, men også tidligere fødsler. La oss rense våre hjerter gjennom Krishna-kathà (emner), da vil det besmittede vi har samlet sammen gjennom tidene vaskes vekk. Så snart alt er renset, befinner vi oss i ren bevissthet. Det er vanskelig å flytte falske forestillinger om en selv opp med roten. F.eks jeg er inder. Det er ikke lett å tenke, at jeg er ikke inder, men ren sjel. På samme måte er det ikke lett å tenke, at jeg er ikke denne kropp. Men hvis vi hører på Krishna-kathà (emner) blir det ganske lett. Prøv å eksperimentere, lag et eksperiment for å se hvor lett du kan befri deg fra disse betegnelser. Det er selvfølgelig ikke lett å rense alt vrøvlet vekk på en gang, men vi opplever snart, at den materielle natur sin innflytelse er avtatt.

Den materielle natur med tre kvaliteter godhet, lidenskap og uvitenhet. Uvitenhet er en håpløst liv, lidenskap er materialistisk. Den, som er påvirket av lidenskapens kvalitet, søker den materielle tilværelsens falske nytelse. Fordi han ikke kjenner sannheten, forsøker han å presse all energi ut av kroppen bare for å nyte den. Dette kalles lidenskapens kvalitet. For dem, som befinner seg i uvitenhetens kvalitet, er det hverken lidenskap eller godhet. De er i livets dypeste mørke. Ved hjelp av godhetens kvalitet forstår vi i det minste teoretisk, hva jeg er, hva denne verden er, hva Gud er og hva våre innbyrdes forhold består av. Dette er godhetens kvalitet. Vet å lytte til Krishna-kathà blir vi befridd for uvitenhet og lidenskap. Vi oppnår godhetens kvalitet. Uvitenhet er et dyrisk stadie. Dyrelivet er fullt av lidelse, men dyret vet det ikke, at det lider. For eksempel svinet, man ser selvfølgelig ikke et svin her i New York, men Indias landsbyer er fulle av svin. De lever av avfall, spiser avføring, er alltid skitne, og dog svinet vet det ikke, at det befinner seg så i elendige omstendigheter. Det tror, det har det godt, er lykkelig over å parre seg med hunnen, spise avføring og bli fetere og fetere. Vi må ikke bli som svinet og feilaktig tro, at vi er lykkeligere bare ved å arbeide hardt dag og natt og glede oss over sexlivet. Vi tror at vi er lykkelige, men det er ikke lykken. I Srìmad-Bhàgavatam står det, at dette er et svins lykke. Menneskets lykke er godhetens kvalitet. Der forstår vi hva virkelig lykke er.

Hvis vi i vår daglige tilværelse lytter til Krishna-kathà, forsvinner alle urenheter vi har samlet i oss liv etter liv. Vi er da ikke lenger i uvitenhetens eller lidenskapens kvaliteter, men i godhetens kvalitet. Hva betyr det? Vi vil oppleve å være glade i alle livets forhold, aldri sinne. I Bhagavad-gìtà står det, at dette er vår brahma-bhùta tilstand (godhetens høyeste stadie). Fra Vedaene lærer vi, at vi ikke er materie, vi er Brahman...ånd. Våre egenskaper vil endre seg når åndelig realisasjon er oppnådd. Hvilke er disse egenskaper? Når man har oppnådd ren åndelige bevissthet, føler man hverken lengsel eller sorg. Vi sørger over det tapte, og lengter etter vinning. To sykdomstegn karakteriserer denne materielle verden: Det vi ikke eier, lengter vi etter. Får jeg disse tingene blir jeg lykkelig. Jeg har ikke noen penger, men får jeg en millioner dollars blir jeg lykkelig. Når vi har fått en million dollar, mister vi dem igjen, og sørger over de tapte pengene. Når vi lengter etter å eie, er det en form for lidelse. Når vi sørger over tapet, er det også lidelse. Befinner vi oss i brahma-bhùta tilstanden, vil vi hverken lide eller lengte, vi opplever alt fra samme plan. Selv om står midt i kaos, vil det ikke ha innflytelse på oss. Dette er godhetens kvalitet.

Bhàgavatam betyr vitenskapen om Gud. Studerer vi omhyggelig denne vitenskap, oppnår vi brahma-bùta. Så lenge vi er i denne materielle kroppen, må vi arbeide utfra brahma-bùta tilstanden. Vi kan ikke holde opp med å arbeide, det er umulig. Men vi må ta yoga-metoden opp, det er ikke noe i veien for å utføre det ganske alminnelige arbeide skjebnen har tildelt oss. La oss nå anta at man er nødt til å lyve, for at forretningen skal lykkes. Det å lyve er ikke særlig bra, så forretningene er åpenbart ikke på særlig høyt moralsk plan, derfor burde man heller oppgi dem. Men i Bhagavad-gìtà finner vi veiledning om ikke å oppgi, selv om vi er kommet i vanskeligheter på grunn av våre tvilsomme handlinger. Men vi må prøve å rense dem. Hvorledes renser man sine handlinger? Ved å forsake fruktene av sine handlinger.

Sukrta betyr gode handlinger og duskrta betyr onde handlinger. På det materielle plan kan vi enten være gode eller onde. Enten utfører vi gode eller onde handlinger... eller også en blanding av begge. Krishna råder oss til å handle med kunnskap om eller hengivenhet til den Høyeste. Hva innebærer denne kunnskap? Den innebærer viten om, at jeg er en del av den Høyeste bevissthet, med andre ord at jeg ikke er denne kropp. Identifiserer jeg meg som amerikaner eller inder eller noe annet, er jeg på det materielle plan. Vi skulle hverken identifisere oss som amerikaner eller inder, men som ren bevissthet. Jeg er den underordnede bevissthet av den Høyeste bevissthet. Med andre ord: Jeg er Guds tjener. Gud er den Høyeste bevissthet, jeg er Hans tjener, i denne forbindelse betyr underordnet tjener.

I alminnelighet utfører vi ikke en tjeners arbeid i vårt forhold til Gud. Ingen vil være tjener, alle vil være Herre. Men å bli Guds tjener er ikke helt det samme. Det forekommer faktisk, at en Guds tjener blir Guds Herre. Menneskets rette innstilling er å være Guds tjener, men i Bhagavad-gìtà ser vi, at Krishna blir Arjuna`s tjener. Arjuna sitter i stridsvognen, og Krishna er vognstyrer. Arjuna eier ikke vognen. I åndelige forhold bør vi ikke holde fast på det materielle forholdsbegrep. Selv om forholdet eksisterer i den åndelige verden, akkurat som vi erfarer det i denne verden, så er dette forhold som ikke er tilsmusset av materien. Det er rent transcendentalt, av helt annen natur. Først når vi gjør åndelige fremskritt, forstår vi de virkelige forhold i den transcendentale verden. Herren instruerer oss her i buddhi-yoga. Med buddhi-yoga menes å være helt bevisst, at vi ikke er denne kroppen. Handler jeg med denne forståelse, at jeg ikke er kroppen, er jeg helt bevisst. Dette er et faktum. Handler vi ut fra dette bevissthetsnivå, overvinner vi resultatet av godt eller dårlig arbeide. Det er et transcendentalt nivå.

Det betyr, at vi handler for en annens regning... for den Høyestes regning. Vi er ikke ansvarlig for tap eller vinning. Blir det tilfeldigvis gevinst, gjelder det å ikke bli hovmodig. Vi må tenke at dette er Herrens. Taper vi, er det ikke vårt ansvar. Det er Guds arbeide hans ansvar. Vi blir da lykkelige. Vi må praktisere dette: Alt for Herrens regning. Vi må oppnå denne transcendentale natur. Det er måten å arbeide på under de nåværende omstendigheter. Så snart vi arbeider på det kroppslige bevissthetsnivå, blir vi bundet av arbeidets følger. Men handler vi gjennom åndelig bevissthet, bindes vi hverken av gode eller dårlige handlinger. Dette er framgangsmåten. Manisinah... dette ordet er meget viktig. Manisinah betyr ettertenksom. Med mindre man er ettertenksom, forstår man ikke, at man ikke er denne kroppen. Men tenker man bare litt etter forstår man: Jeg er ikke denne kropp. Innimellom våre gode stunder innser vi: Dette er min finger, dette er min hånd, mitt øre, min nese. Alt dette er mitt, men hvem er jeg, hvem er jeg? Jeg føler at dette er mitt og at jeg er . Det kreves bare en smule omtanke. Alt er mitt, mine øyne, min finger, min hånd. Min, min, min og hva er jeg? Jeg er bevisstheten hvorfra jeg tenker. Hvis jeg ikke er denne kroppen, hvorfor skal jeg så handle for den? Jeg vil handle for meg selv. Hvordan kan jeg arbeide for meg selv? Hvor befinner jeg meg? Jeg er bevissthet. Underordnet bevissthet... jeg er en del av den Høyeste bevissthet.

For eksempel på et kontor arbeider alle de ansatte under direktørens ledelse, derfor har de ikke noe ansvar. De skal bare gjøre sine plikter. Gode eller dårlige plikter... det spiller ingen rolle. Det er det samme i militæret... Offiseren gir sine ordre, soldaten må utføre dem. Om det er gode eller dårlige ordrer, må soldaten utføre dem, hvis han er en riktig soldat. Han utfører dem som han fått ordre om og får sin belønning, tittel og ære. Offiseren sier drep fienden, og soldaten blir belønnet. Tror du, det er for å drepe, man blir belønnet? Nei det er for å gjøre sin plikt. Situasjonen er den samme her hvor Krishna instruerer Arjuna. Krishna er den Høyeste Bevissthet. Jeg er bevissthet, del av den Høyeste Bevissthet. Så min plikt er å handle i overenstemmelse men den Høyeste Bevissthet.

Jeg betrakter for eksempel hånden som en del av kroppen. Beveger hånden av seg selv? Hånden beveger seg, bena beveger seg, øynene åpner seg osv. etter min vilje. Jeg befaler disse deler å bevege seg. På samme måte er alle deler av den Høyeste. Når vi lærer å bevege oss og handle i overenstemmelse med den Høyeste bevissthet. Blir vi transcendentale i forhold til alle disse gode og onde handlinger. Dette er framgangsmåten. Hva blir resultatet? Vi blir fri fra vårt slaveri ved fødsel og død. Vi er hevet over fødsel og død. Moderne vitenskapsmenn og filosofer tenker ikke på disse fire stadier fødsel, sykdom, alderdom og død. De skubber det vekk, for la oss da være lykkelige og glade. La oss nyte livet. Men den menneskelige tilværelse er til for at vi skal løse disse problemer. Har en sivilisasjon ikke løst disse fire problemer, er det ikke en menneskeverdig sivilisasjon.

I Bhagavad-gìtà sier Herren, karma man buddhi yukta. Karma jam betyr, at det alltid etter enhver handling følger en reaksjon. Handler man dårlig, vil det følge en dårlig reaksjon. Men reaksjonen god eller dårlig sett fra en høyere synsvinkel er lidelse. Hvis jeg handler godt, får jeg en god fødsel, rikdommer, en flott kropp, en god utdannelse.Men det betyr ikke at jeg fritas for materiell lidelse. Den materielle lidelse er fødsel, sykdom, alderdom og død. Selv om jeg er rik, vakker, god utdannelse, født i en aristokratisk familie, unngår jeg ikke fødsel, sykdom, alderdom og død.

Vi skal ikke interessere oss for gode eller dårlige handlinger. Vi skal bare interessere oss for transcendentale handlinger. Det frelser oss fra slaveriet fødsel, sykdom, alderdom og død. Dette må være vårt livs mål. Vi burde ikke lengte etter gode eller dårlige ting. En eller annen lider f.eks av en alvorlig sykdom. Han ligger i sengen, en sykepleier behandler ham, han får medisin. Mens han ligger på denne måten, kommer en av hans venner og spør: Jo, takk jeg har det bra. Hva mener han med godt? Han ligger i en ubekvem seng, er alvorlig syk, kan ikke røre seg. Tross dette sier han at han har det godt. På samme måte tror vi, at vi er lykkelige i vår materielle forestillings verden. Det er tåpelig. Det finnes ikke noen lykke i det materielle liv. Det er umulig å være lykkelig her. Derfor bruker vi ordet manisinah... ettertenksom.

Vi søker lykken gjennom ytre kunstige midler, men hvor lenge holder det? Det er ikke varig. Vi vender tilbake til sorgen igjen. Anta at vi blir lykkelig ved å beruse oss, det er falsk lykke. Eller at jeg ved en operasjon får kloroform og ikke føler smerter ved operasjonen. Det betyr ikke at jeg ikke blir operert. Det vil være galt. Riktig glede og riktig liv eksisterer. I Bhagavad-gìtà sier Krishna, at den ettertenksomme skal forsake fruktene av sine handlinger. Da befinner man seg på den rene bevissthets plan. Resultatet blir et slutt på slaveriet under fødsel, sykdom, alderdom og død. Dette er foreningen med den sanne identitet, Krishna, kilden til evig glede og evig salighet. Det finnes sannhet i den virkelige lykke, som vi er skapt til.

Har du spørsmål: harekrishnanorge@gmail.com

http://www.youtube.com/watch?v=4QAfoW8GGGw