Yoga

I Bhagavad-gìtàs sjette og åttende kapittel forklarer Herren Sri Krishna, Guddommens Høyeste Personlighet, at det åttefoldige yogasystemet er et middel til å beherske sinnet og sansene. Denne metoden er imidlertid meget vanskelig for folk å praktisere, spesielt i denne Kalis tidsalder, en tid som kjennetegnes av uvitenhet og kaos. Skjønt dette åttefoldige yogasystem spesielt anbefales i Bhagavad-gìtàs sjette kapittel, understreker Herren, at karma-yoga, handling i Krsna-bevissthet, er bedre. I denne verden handler alle for å forsørge familien sin, og alle arbeider for en eller annen egeninteresse eller personlig sansetilfredsstillelse, enten det er i begrenset eller bred forstand. Men å handle fullkomment, er å handle i Krishna-bevissthet, og dette vil si å handle samtidig med at man ikke er knyttet til arbeidets frukter.

Det er vår plikt å handle i Krishna-bevissthet, for av natur er vi uadskillelige deler av den Høyeste. Kroppens deler handler for hele kroppens selvtilfredsstillelse, ikke for de individuelle delene. Målet er å tilfredsstille den fullstendige helheten. På samme måte bør det levende vesen handle for å tilfredsstille den Høyeste helhet, Guddommens Høyeste Personlighet, og ikke for sin egen tilfredsstillelsens skyld. En, som kan gjøre dette er en fullkommen sannyàsi og en fullkommen yogi. I det første verset i Bhagavad-gìtàs sjette kapitel sier Srì Krishna: En som ikke er knyttet til fruktene av sitt arbeid, og som arbeider som han er forpliktet til, befinner seg i den forsakende livsorden, og han er den sanne mystiker, ikke han som unnlater å tenne ild og ikke utfører noe arbeid. Noen ganger tror sannyàsier (forsakere) ukorrekt, at de er blitt fri for alle materielle beskjeftigelser og derfor ikke lenger behøver å utføre agni-hotra-yajnàer, eller ildofringer. Dette er en misforståelse. Visse yajnàer (ofringer) skal utføres av alle med henblikk på renselse. Ettersom det tradisjonelt ikke kreves av sannyàsier, at de utfører yajnàer, tror de somme tider, at de kan nå befrielse ved å unnlate de ritualistiske yajnàer, men i virkeligheten kan det overhode ikke være tale om befrielse, med mindre man kommer til den Krishnabevisste plattform. De sannyàsier som stopper med å utføre ofringer, handler i virkeligheten på grunnlag av egoisme, for deres mål er å bli ett med den upersonlige Brahman. Det endelige målet hos upersonalistene (màyàvàdierne), som har et overordnet mål eller krav: å bli ett med det høyeste upersonlige Vesen. De hengivne stiller ingen sånne krav. De er ganske enkelt tilfredse med å tjene Krishna for å tilfredsstille Krishna. De ønsker ikke noe til gjengjeld. Dette er kjennetegnet på ren hengivenhet.

Det var Herren Caitanya Mahàprabhu, som uttrykte denne hengivne mentalitet:

Å allmektige Herre, jeg ønsker hverken å samle rikdommer eller nyte vakre kvinner. Ikke ønsker jeg noen tilhengere. Det, jeg ønsker, er kun få Din hengivne tjenestes årsaksløse nåde i mitt liv, fødsel etter fødsel. Dette er bhakti-yoga systemets innerste vesen. Det finnes mange eksempler på denne rene hengivne mentalitet. En gang sa Herren Nrsimhadeva til Prahlàda Mahàràja: Min kjære gutt, du har lidd mye for Min skyld. Jeg vil gi deg, hva du enn ønsker. Fordi Prahlàda Mahàràja var en ren hengiven, avslo han å be om noe som helst. Han sa: Min kjære Herre, jeg driver ikke handel med Deg. Jeg vil ikke ikke ta imot noen gjengjeldelse for min tjeneste. Det er den rene hengivenes mentalitet.

Yogier og jnànier krever å bli ett med den Høyeste, fordi de har bittert erfart de materielle kvalers elendigheter. Det ønsker å bli ett med Herren, fordi de lider i adskillelse. En ren hengiven opplever imidlertid ikke dette. Skjønt han ikke er hos Herren, nyter han til fulle Herrens tjeneste i adskillelse. Ønsket om å bli ett med den upersonlige Brahman, eller om å smelte sammen med Gud er så avgjort bedre enn noe materielt ønske, men det er ikke fritt for egoisme. På samme måte ønsker den mystiske yogi, som innstiller alle materielle aktiviteter og praktiserer yoga-systemet med halvåpne øyne, en viss tilfredsstillelse for sitt personlige selv. Sånne yogier ønsker makt, og det er deres oppfattelse av fullkommenhet i yoga. I virkeligheten er dette ikke fullkommen yoga, men en materialistisk prosess.

Hvis man praktiserer yogaens regulerende prinsipper, kan man oppnå åtte former for fullkommenhet. Man kan bli lettere enn en bomullsdott, og man kan bli tyngre enn en stor stein. Man kan øyeblikkelig skaffe seg hva man enn ønsker. Noen ganger kan man skape en planet. Skjønt de er sjeldne, eksisterer så kraftfulle yogier faktisk. Visvàmitra Yogì ønsket å skape et menneske fra en palme. Han tenkte: Hvorfor skal et menneske ligge i mange måneder i sin mors mage? Hvorfor kan han ikke bli skapt akkurat som en frukt? I det han tenkte slik, frembrakte Visvàmitra Yogì mennesker som kokosnøtter. Somme tider er yoger så kraftfulle, at de kan handle således, men dette er alt sammen materielle krefter.Til slutt går slike yogier til grunne, fordi de ikke kan beholde disse materielle kreftene for alltid. Bhakti-yogier er ikke interessert i sånne krefter.

Bhakti-yogien, som handler i Krishnabevissthet, arbeider for helhetens tilfredsstillelse uten egoistiske interesser. En Kirshnabevisst person ønsker ikke selvtilfredsstillelse. Tvert i mot er hans kriterier for fullkommenhet Krishnas tilfredsstillelse, derfor anses han for å være en fullkommen sannyàsi og en fullkommen yogì. En ren hengiven ønsker ikke engang frelse. De som søker frelse ønsker å bli reddet fra gjenfødsel, og tomhetsfilosofene ønsker også å bringe alt materielt liv til opphør. Caitanya Mahàprabhu ba imidlertid kun om å måtte tjene Herren Krishna i hengiven fødsel etter fødsel, med andre ord så var Caitanya Mahàprabhu rede til å utholde de materielle lidelser i den ene kroppen etter den andre. Hva var Caitanya Mahàprabhus ønske da? Han ønsket å tjene Gud og ikke noe annet, for det er yogaens virkelige fullkommenhet. Uansett om den individuelle åndelige sjel er i den åndelige himmel eller i den materielle himmel, er hans natur den samme. Det sies, at han er på størrelse med en titusendel av en hårspiss. Dette vil si, at vår posisjon er som en liten partikkel. Men ånd kan vokse, akkurat som vi utvikler en materiell kropp i den materielle verden, utvikler vi en åndelig kropp i den åndelige verden. I den materielle verden finner vekst sted i kontakt med materie. I den åndelige verden er denne vekst åndelig.

I virkeligheten er det første Bhagavad-gìtà lærer oss, at: Jeg er en åndelig sjel. Jeg er forskjellig fra denne kropp. Jeg er en levende kraft, men denne materielle kropp er ikke en levende kraft. Den er død materie, og den aktiviseres kun fordi det er åndelig kraft tilstede i den. I den åndelige verden er allting en levende kraft; det finnes ikke død materie. Kroppen er fullstendig åndelig der. Man kan sammenligne den åndelige sjel med olje og kroppen med vann. Når olje er i vann, er det en forskjell, og den forskjell eksisterer alltid. I den åndelige himmel er det ikke tale om at olje påføres til vann. Der er allting åndelig.

Upersonalistene ønsker ikke å utvikle en kropp. De ønsker bare å bli åndelige partikler, og det er deres oppfattelse av lykke. Men vi bhakti-yogier (vaisnavaer) ønsker å tjene Krishna, og derfor har vi bruk for hender, ben og alle andre kroppsdeler. Ja, faktisk har vi fått disse kroppene for å tjene Krishna. Likesom vi utvikler en materiell kropp i vår mors mage, kan vi utvikle en åndelig kropp i den åndelige verden. Den åndelige kropp utvikles gjennom praktisering av Krishnabevissthet. Den materielle kroppen åndeliggjøres gjennom denne bhakti-yoga prosess. Hvis man tar et stykke jern i ild, blir jernet varmt, at det også blir som ild. Når jernet er rødglødende, har det alle ildens kvaliteter. Hvis man rører et eller annet med dette jernstykket, da vil jernstykket virke som ild. Selv denne kroppen er materiell, kan den på lignende måte bli åndeliggjort gjennom Krishnabevissthet og virke som ånd. Skjønt kobber er kun metall, blir det elektrisk så fort det kommer i kontakt med elektrisitet, og hvis man rører det vil man få elektrisk støt. Så snart ens kropp åndeliggjøres, opphører all materiell aktivitet. Materiell aktivitet vil si å handle for å tilfredsstille sansene. Når man blir åndeliggjort, minskes de materielle krav inntil de forsvinner. Hvordan er dette mulig? For at et stykke jern skal kunne fungere som ild, må det hele tiden være i kontakt med ild. For at den materielle kroppen skal kunne bli åndeliggjort, må den bli i Krishnabevissthet hele tiden, uten opphør. Når den materielle kropp er fullt engasjert i åndelige aktiviteter, blir den åndelig.

I følge det vediske system brennes en stor personlighet, eller en sannyàsis, kropp ikke, men begraves, fordi en sannyàsis kropp anses for å være åndelig, fordi den er opphørt å engasjere seg i materielle aktiviteter. Hvis alle i denne verden engasjerer seg fullt ut i Krishnabevissthet og stopper med å handle for deres egen sansetilfredsstillelsens skyld, vil da hele denne verden avgjort blitt åndelig. Derfor er det nødvendig å lære å arbeide for Krishnas tilfredsstillelse. Dette krever litt for å forstå. Hvis en ting anvendes til Krishna tilfredsstillelse, er den åndelig. Fordi vi bruker skrivemaskiner, mikrofoner osv. for å snakke og skrive om Krishna, blir de åndeliggjort. Hva er forskjellen mellom en prasàda og vanlig mat? Noen vil kanskje si: Hva er prasàda? Vi spiser den samme maten. Hvorfor kalles det prasàda? Det er prasàda, fordi den har blitt ofret til Krishna for å tilfredsstille Han og således blitt åndeliggjort.

I en høyere forstand finnes det ingen materie overhode. Alt er åndelig. Fordi Krishna er åndelig, og materie er en av Krishnas energier, er materie også åndelig. Krishna er fullstendig åndelig, og ånd kommer fra ånd. Imidlertid blir den materialisert, fordi det levende vesen misbruker denne energien- det vil si bruker den til annet enn Krishnas formål - og derfor kaller vi den materie. Formålet med denne Krishnabevissthets-bevegelsen er å åndeliggjøre denne energi. Det er vårt formål å åndeliggjøre hele verden, sosialt og politisk. Dette er kanskje ikke mulig, men det er vårt ideal. Hvis vi i det minste legger oss etter denne åndeliggjørelsesprosessen, blir våre liv fullendte.

I Bhagavad-gìtà (9.22) sier Krishna, at Han sørger for Sine hengivne vet å gi dem det de mangler, og bevare det de har. Folk kan si, at Gud hjelper dem som hjelper seg selv. Men de forstår ikke, at det å hjelpe seg selv betyr å stille seg under Krishnas beskyttelse. Hvis man tenker: Jammen, jeg kan klare meg selv. Jeg kan beskytte meg selv, tar man helt feil. Så lenge min finger er forbundet med min kropp, er den nyttig. men hvis denne finger skjæres av, er den ubrukelig og kastes vekk. På samme måte er vi uadskillelige deler av Krishna, og hjelpe oss selv vil si å bringe oss selv i rett posisjon som Hans uadskillelig del. Ellers duger vi ikke til annet enn å bli kastet bort. Fingeren kan kun hjelpe seg selv, når den sitter korrekt på hånden og arbeider på hele kroppens vegne. Hvis fingeren tenker: Jeg vil fjerne meg fra denne kropp og greie meg helt alene, da vil den visne og dø. Så snart vi tenker: Jeg vil leve uavhengig av Krishna, betyr det vår åndelige død, og så snart vi tjener Krishna som Hans integrerende del, er vårt liv åndelig. Å hjelpe seg selv vil derfor si å kjenne sin virkelige posisjon og handle i overensstemmelse med det. Det er ikke mulig å hjelpe seg selv uten å kjenne sin posisjon.

Tjeneste betyr handling, for når vi tjener noen, handler vi. Når vi tjener Krishna, forkynner vi Krishnabevissthet, lager mat, gjør tempelet rent, distribuerer bøker om Krishna, skriver om Ham eller kjøper matvarer som vi kan ofre til Ham. Det er så mange måter å tjene på. Å hjelpe Krishna vil si å handle for Ham, ikke bare sitte stille på et sted og meditere på kunstig vis. Krishnabevissthet betyr aktivitet. Uansett hvilke aktiviteter vi gjør, bør de anvendes for Krishna. Det er bhakti-yoga prosessen. Krishna har gitt oss et sinn, og vi skal bruke det til å tenke på Krishna. Vi har fått disse hender, og vi skal bruke dem til å lage mat eller gjøre rent i Krishnas tempel. Vi har fått disse ben, og vi bør bruke dem til å gå til Krishnas tempel. Vi har fått en nese, og vi bør bruke den til å lukte på de blomster, som er blitt ofret til Krishna. Gjennom bhakti-yoga prosessen bruker vi alle disse sanser i Krishnas tjeneste, og på denne måte åndeliggjøres sansene.

I Bhagavad-gìtà nektet Arjuna å handle, og Krishna inspirerte ham til å engasjere seg i handling. Hele Bhagavad-gità er en inspirasjon til å arbeide, til å engasjere seg i Krishnabevissthet, til handle på Krishnas vegne. Krishna sier aldri til Arjuna: Min kjære venn Arjuna, du skal ikke bekymre deg om denne krigen. Sett deg bare ned og mediter på Meg. Dette er ikke Bhagavad-gìtàs budskap. Meningen er ikke, at vi skal avholde oss fra all aktivitet, men kun fra de aktiviteter som hindrer vår bevissthet om Krishna. Meditasjon vil si å stoppe alle formløse aktiviteter. De, som er avanserte i Krishna-bevissthet, arbeider konstant for Krishna. En mor ber kun sitt uoppdragne barn om å sitte ned og forholde seg rolig. Hvis et barn ikke gjør annet enn å forstyrre sin mor, sier moren: Mitt kjære barn, sett deg bare her og tie stille. Men hvis barnet er i stand til å arbeide, sier moren: Mitt kjære barn, vil du være vennlig å hjelpe meg med å gjøre dette? Kan du gå bort dit å gjøre det? Å sitte stille på et sted, er kun for dem som ikke kjenner til fornuftig arbeid. Så lenge barnet sitter på et sted, forårsaker det ikke noen ødeleggelser. Å sitte stille vil si å avholde seg fra å gjøre noe tåpelig. Det er ikke positiv aktivitet. I fornektelse er det intet liv. Liv utgjøres av positive handlinger, og positiv aktivitet er Bhagavad-gìtàs budskap. Åndelig liv er ikke: gjør ikke dette. Åndelig liv er: gjør dette! For å kunne handle riktig er det visse ting man må vite, hva man ikke må gjøre, derfor er visse aktiviteter forbudte. Hele Bhagavad-gìtà sier imidlertid: gjør noe. Krishna sier: Kjemp for Meg. I Bhagavad-gìtàs begynnelse, da Arjuna sa til Krishna: Jeg vil ikke kjempe, svarte Krishna: Min kjære Arjuna, hvordan er disse urenheter kommet over deg? De sømmer seg overhodet ikke for et menneske som kjenner til livets progressive verdier. De fører ikke til høyere planeter, men til vanære.( Bg.2.2 ) Krishna sier direkte til Arjuna, at han taler som en ikke àrier - det vil si som en som ikke kjenner til livets åndelige verdier. Så Krishnabevissthet betyr ikke å sitte med hendene i fanget.

Krishna selv er ikke uvirksom. Alle Hans leker er fylt med aktivitet. Når vi kommer til den åndelige verden, vil vi se, at Krishna alltid danser, spiser og nyter. Han sitter ikke ned og mediterer. Finnes det noen beretninger om at gopierne mediterer? Satte Caitanya Mahàprabhu Seg ned for å meditere? Nei. Han danset alltid og sang Hare Krishna. Den åndelige sjel er naturlig aktiv. Hvordan vil vi sette oss ned i stillhet og ikke gjøre noe? Det er ikke mulig. Etter Krishna har skissert sànkhya-yoga systemet i Bhagavad-gìtàs sjette kapittel sa Arjuna derfor likefrem:

O Madhusùdana (Krishna), det yoga-system Du har skissert, synes upraktisk og ulidelige for Meg, for sinnet er hvileløst og urolig. (Bg. 6.33). Skjønt Arjuna var meget opphøyet og var Krishnas nære venn, avslo han omgående å legge seg etter dette sànkhya-yoga system. I realiteten sa han: Det er ikke mulig for meg. Hvordan kunne det være mulig? Arjuna var en kriger, en familiefar og han ønsket et kongerike. Hvordan kunne han få tid til meditasjon? Han nektet kun å praktisere denne form for meditativ yoga og sa, at sinnet er like vanskelig å beherske som vinden (Bg. 6.34). Det er en kjensgjerning. Det er ikke mulig kunstig å beherske sinnet, derfor må vi engasjere sinnet i Krishnabevissthet. Da kan vi beherske det. Hvis Arjuna fant denne prosess vanskeligere en å beherske vinden, hva så med oss? Når det kommer til stykket, var Arjuna ikke et alminnelig menneske. Han talte personlig med den Høyeste Herre, Srì Krishna, og han erklærte at sinnet er som en sterk vind. Hvordan kan vi styre vinden? Vi kan kun beherske sinnet ved å feste det på Krishnas lotusføtter. Det er den fullkomne meditasjon.

Det er ingen som virkelig ønsker å sette seg ned å meditere. Hvorfor skulle vi det? Det er meningen at vi skal være opptatte av positiv handling, adspredelse og nytelse. I Krishnabevissthet er vår adspredelse å synge og danse, og når vi blir trette spiser vi prasàda. Er det vanskelig å danse? Er det vanskelig å synge? Det koster ingenting å danse i tempelet. Hvis man går til et dansested skal man betale for å komme inn, men vi krever ingen betaling. Det er naturlig å nyte musikk, dans og velsmakende mat. Disse er våre fornøyelser, og det er vår meditasjonsmetode. Så dette er yoga-system er overhodet ikke anstrengende. Det er utelukkende en fornøyelse, susukham. Det sies i Bhagavad-gìtàs niende kapitel (9.2), at denne yoga er susukham - full av lykke. Den varer evig og den utføres med glede. Den er naturlig, selvvirkende og spontan. Det er vårt virkelige liv i den åndelige verden.

I Vaikuntha, den åndelige verden, finnes ingen bekymring. Vaikuntha betyr: fri for sorger, og i Vaikuntha danser og synger de befridde sjeler alltid og spiser prasàda. Det finnes ikke fabrikker, ikke noe hard arbeid og ingen tekniske institusjoner. Det er ikke bruk for disse kunstige tingene. I Vedànta-sùtra står det skrevet, ànandamayo `bhyàsàt: Gud er ànandamaya, full av lykksalighet og glede. Ettersom vi er uadskillelige deler fra Gud, besitter vi også de samme kvaliteter. Så målet med vår yoga-prosess er å slutte oss til den høyeste ànandamaya, Srì Krsna, og slutte oss til Hans danseselskap. Da vil vi bli virkelig lykkelige.

På denne jord forsøker vi på kunstig vis å bli lykkelige, og derfor blir vi skuffet ofte. Når vi først èn gang befinner oss i Krishnabevissthet, vil vi gjenvinne vår opprinnelige posisjon og helt enkelt bli fulle av glede. Ettersom vår virkelige natur er ànandamaya, lykksalig, søker vi alltid etter lykke. I byene oversvømmes vi av reklamer. Restauranter, barer, nattklubber og dansesteder bekjentgjør alltid: Kom, her er ànanda, her er glede. Dette skyldes at alle søker etter glede. Vårt Krishnabevisste samfunn bekjentgjør også: Her er ànanda, men vår standard for glede er helt annerledes. Men under alle omstendigheter er målet - glede - det samme.

De fleste folk søker glede på den grove materielle plattform. De mer avanserte personer søker etter glede i intellektuell spekulasjon, filosofi, poesi og kunst. Bhakti-yogìen søker imidlertid etter glede på den transcendentale plattform, og det er hans eneste beskjeftigelse. Hvorfor arbeider folk så hardt hele dagen? De tenker: I kveld skal jeg nyte. I kveld skal jeg være sammen med denne piken eller med min kone. Således går folk igjennom masse besvær for å få en smule glede. Glede er det endelige målet, men dessverre vet folk under illusjon ikke, hvor virkelig glede finnes. Virkelig glede eksisterer evig i Krishnas transcendentale form.

Kanskje har dere sett bilder av Krishna, og hvis dere har det, vil dere legge merke til at Krishna alltid er glad. Hvis dere slutter dere til Hans selskap, vil dere også bli glade. Har dere noensinne sett bilder av Krishna hvor Han røyker? Nei, Han er av natur full av glede, og hvis man utfolder seg på den måten, vil man også finne glede. Glede finnes ikke på kunstig vis. Ordet rasa betyr: smak eller stemning. Vi nyter søte saker eller slik på grunn av deres smak. Alle forsøker å nyte en eller annen smak, og vi ønsker å nyte sex, fordi det har en viss smak. Det kalles àdi-smak. Den materielle smak er annerledes fordi den smakes og hurtig forsvinner. Materiell smak varer bare noen få minutter. Man kan ta et stykke slik, smake på det og si: Ah, det smakte godt, men man er nødt til å smake et nytt stykke for å fortsette nytelsen. Materiell smak er begrenset, men virkelige smak har ingen ende. Åndelig smak kan ikke glemmes, den fortsetter å vokse. Anandàmbudhi-vardhanam. Caitanya Mahàprabhu sier: Denne smak øker alltid. Det er alltid bølger på Stillehavet, men det vokser ikke. I kraft av Guds ordre, oversvømmer havet ikke sine bredder, og hvis det oversvømmes, blir det kaos. Herren Caitanya Mahàprabhu sier, at det finnes et annet hav, et hav av transcendental lykksalighet, et hav som alltid brer seg ut. Ved å synge Hare Krishna økes vår gledesenergi mer og mer.

Èn som har realisert Srì Krishna, lever alltid i Vrnàvana, Vaikuntha. Skjønt en hengiven kan synes å bo et sted, som er langt fra Vrndàvana, bor han alltid i Vrindàvana, for han vet at Krishna er til stede overalt, selv i atomet. Den Høyeste Herre er større enn det største og mindre enn det minste. Når vi først har oppnådd full erkjennelse og er forankret i Krishnabevissthet, taper vi aldri Krishna av syne, og vår lykksalighet vokser alltid. Dette er virkelig yoga-system, bhakti-yoga, sånn som det presenteres av Herren Srì Krishna selv i Bhagavad-gìtà.